Motivasjon

Dei siste vekene har motivasjon vore tema i pedagogikken. Litt ironisk er det nok, men eg må innrømme at motivasjonen min har vore svært nært botn. Denne teksten skulle eg etter planen min skriva på fredag, men eg fann ikkje motivasjon. Eg valde difor og utsetje det til laurdag, på laurdag... osb. No er det fredag kveld og fristen for å posta innlegget er faretruande nært. Eg må vel innrømme at det er det som motiverer meg mest no. Slik er det ofte for meg, eg finn ikkje motivasjon til å gjere ting eg absolutt bør gjere, ting som å rydde og gjere reint i leilegheita mi, skrive blogginnlegg og å laga middag. Det kan gjerast i morgon. Vel, blogginnlegget kan ikkje gjerast i morgon, det skal leverast i dag, så no er det berre å komme i gang og skriva nokre reflekterte og interessante tankar om motivasjon.

Mens eg skriv dette blar eg gjennom Elevens Verden av Gunn Imsen, her står det mykje fornuftig angåande tema. Eg stoppar med eit avsnitt med overskrifta: "Humanistiske motivasjonsteorier". Her står det forklart at mennesker kan ha behov for å føle seg til nytte for andre. Dersom nokon utanforståande hadde spurt meg kva eg gjer på fritida mi ville det vore lett for vedkomande å konkludera at eg er eit eksempel på dette. Eg er nemleg ein person som har vondt for å seie nei. Forutan å vere tillitsvalt i klassa, nestleiar i studentrådet og varamedlem i studentparlamentet, er eg og aktive i andre lag og organisasjonar. I Norges speiderforbund er eg gruppeleiar i Førdespeidarane, leiar i kretskonkurransekommitéen, medlem i utval speiding i Ryvarden krets og sit i Kretsstyret. Eg sit og i musikkomitéen i Kopervik Musikkorps, styret i Førde Ungdomslag og har ambisjonar om å fu FUL-teaterguppe opp å gå igjen. Dette kan ein forstå som ei skryteliste over kor flink eg er, og ein kan nok for tenkje at forfattaren er motivert til å fortelje dette for å vise kor flink han er. Dette for å få tilbakemeldingar på kor flink han er og dermed oppleve at behovet for å vera til nytte for andre bli oppfylt. Sanninga er likevel den at eg gjer alle desse tinga mest for mi eiga skuld, fordi eg liker å ha tusen ballar i lufta samstundes, og fordi desse tinga faktisk er moro å drive med. Sjølvsagt er det tilfredstillande at dette og kjem andre folk til gode, men eg opplever likevel dette som ein bonus, og ikkje hovudpremien.

Kva er det då som motiverer meg til alt dette frivillige arbeidet, når eg samstundes har vanskeleg for å finne motivasjon for å skrive blogginnlegg som i teorien berre kjem meg sjølve tilgode? Ikkje veit eg. Eg blar vidare i boka til Imsen. 

Det tek ikkje lang tid før eg finn noko anna interessant. Maslows behovshieraki. Eg leitar etter behov for å ha det moro, eg finn det ikkje. Kan maslow verkeleg ha gløymd dette i pyramiden si? Eg trur eg ville ha plassert dette behovet mellom behovet for kjerleik og behovet for annerkjensle og positiv sjølvkjensle. Dette betyr i så høve, dersom ei stolar på mine teoriar fletta inn i Maslow sine, at eg ikkje treng å kjenne behov for annerkjensle for å vera så aktiv som eg er.

Det som verkeleg er ironisk er at eg opplever at eg blei motivert til å skrive av nettopp å skrive, kan tenkast er hovudproblemet mitt at eg treng å lære meg betre å gje meg sjølv eit realt spark i bakenden å koma fortare i gong. Eg kunne fint ha site her å skrive side opp og side ned, men eg vel å ta hensyn til at nokon forhåpentlegvis vil lese dette, og eg vil ikkje ta fra dei motivasjonen med å skriva for langt.

Takk til: